DET HJERTET SOM VI HAR. SOM OG ER KJØTT. Gyldendal 1992.

Denne boka blei til på ein merkeleg måte. Eg sat og slappa av etter at eg hadde skreve noko på mitt eige mål, målet hennar mor. Som nynorskforfattar og brukar av eit hardt pressa minoritetsspråk har eg sjølvsagt vore lojal mot mine eigne og mot språket. Etter skriveøktta sat eg berre og leika litt med tastaturet. Då kom det: ”Det er gøy. Det er gøy å skrive på pese. Bokstavene på skjermen er helt jevne og lysegrønne. Jeg skriver det ned. Og så må de andre gjøre det. Jeg kan alle bokstavene. Men jeg kan ikke alle ordene. Men jeg kan flere ord enn de andre. Jeg kan dele opp ord som er for lange. Bok staver. Så blir det lettere for de som kan lese å lese. Så kan de gjøre det.” Kva var dette? Kva var det for eit stemme og kva for eit språk? Jau, det var mi eiga stemme frå barndomen, frå Lier utanfor Drammen, eg hadde nett lært meg alle bokstavane og det var gøy å skrive. Kven var det som snakka? Det kunne vel ikkje eg vete, eg berre skreiv vidare, heilt til det viste seg at han som skreiv var ein ungdom i ein framtidsroman, i tida etter ein stor katastrofe.

Kritikarane skreiv:

KONSENTRASJONENS STORE MESTER Eilif Straume i Aftenposten

Hvordan blir livet for de som eventuelt overlever en atomkatastrofe, en eksplosjon som forandrer miljøet på jorden i videste forstand, for eksempel været, og som gjør ethvert forsøk på fortsatt sivilisert liv umulig? Mange bøker er skrevet om det , en hel genre har sett dagens lys, en spesiell sortfarvet science-fiction. Hans Sandes roman med den lange tittelen slår det meste av marken. Et av stikkordene til det inntrykket han gjør på leseren er konsentrasjon, fortetning. Dette er en liten bok, litt over hundre sider, men på hver av sidene opplever vi ting vi skal ha svært vanskelig for å glemme.”

LYRISK OG UHYGGELIG av Linn Ullmann i Dagbladet

Hans Sandes roman ” Det hjertet som vi har. Som og er kjøtt”, blir lansert som en framtidsroman, om det livet en flokk barn og ungdommer lever etter en total katastrofe: men Sandes roman er først og fremst dette: Et plutselig og uhyggelig bilde av vår egen tid. Dette er en fortelling som smyger seg innpå leseren via et tilsynelatende enkelt språk, et ungdomsspråk. Jeg-personen er den eneste i Sandes samfunn som kan skrive, og er dermed det eneste bindeleddet mellom liv og avgrunn. Så lenge språket fortesetter å formidle, fortsetter samfunnet å eksistere. Sakte men sikkert blir dette vanskeligere og vanskleigere. Tida raser tilbake til et eller annet nullpunkt, til kaos, til et sted der språk og liv ikke kan puste. Først skrives det på data, så på en gammel skrivemaskin, så med blyantstumper. Og slik vet man at slutten nærmer seg….Boka er skrevet med dyp respekt for mennesket og i ærefrykt for livet. Men i dette ligger også den sterke undring de fleste av oss føler: Hvorfor ødelegger vi jorda, hvorfor lytter vi ikke til fornuft, hvorfor tar vi ikke vare på barna våre? Bokas hovedperson er den siste som snakker, og hans siste ord til leseren er ”vorfor?”

HJERTESKJÆRENDE OM ABRAMS BARN av Ellen Pollestad i Nordlys

-Men det er bare jeg som tenker på framtida. Jeg må tenke på famtida helt aleine. Sier fortellerstemmen i Hans Sandes nye roman. Dyster framtidsvisjon – eller foruroligende bilde på vår verden i dag? Begge deler. Vi leser, gjenkjenner og gripes av een illevarslende uro. Sluker den vesle, tette boka i ett, og leser på ny. Det er en fortettet roman med mange lag hans Sande har skrevet. En bok som appellerer til det innerste i oss; griper oss om hjerterøttene. En sterk roman om medmenneskelighet og ansvar. Om ansvarets traume og dilemma. Den motstrebende viljen til å ta ansvar for liv og fortsatt eksistens. Ansvaret som kan være så tung en bør at vi knapt makter å påta oss den, langt mindre bære. Som fortellerstemmen vegrer seg: Jeg er bare et menneske, jeg også!¨ En nær og rar bok om hjertelag og omsorg. Omsorg for de svakeste blant oss; de som rugger og dunker hodet i veggen. En sivilisasjon har gått i oppløsning; språket likeså. Har det overhodet noen hensikt å skrive forøvrig, når ingen leser det likevel?”