LEBENSRAUM, roman, Gyldendal 1980.

Kritikarane skreiv:

”…hans debutroman Lebensraum plasserer ham som den fremste blant de norske spenningsromanforfattere. Han slår ut samtlige norske bidragsytere til Den Svarte Serie, han slår ut Michelet, dette er virkelig førsteklasses!... Vi befinner oss i Jerusalem, hvor jeg’et i fortellingen, den aldrende doktor Zadik, kjent og aktet ikkje minst for sin forskningsinnsats, en dag får en ung, arabisk kvinne som pasient. Han synes han har sett henne før, men vet ikke hvor, ikke med en gang. Senere får han en anelse, og det blir slutt på idyllen. Noe foregår. Men hva? Hvorfor? Og leserens spørsmål: Hvem er egentlig denne dr. Zadik, som virker ganske normal, selvfølgelig gammel og kanskje litt reaksjonær, men De vet… Ganske tidlig begynner en å ane uråd. Mer av handlingen kan ikke røpes, da Sande har valgt å lage en såkalt ”teaser” hvor leserens forståelse hele tiden ertes, pirres, itrriteres. En sitter der i stolen, pal, etter første side, til tross for at det ikke skjer noe voldsomt dramatisk, alt er egentlig drepende hverdagslig og kjedelig, så hvor kommer altså denne uroen fra…?

Carlos Wiggen i Arbeiderbladet

”I denne siste romanen, ”Lebensraum” har han hoppa rett ut i ein storpolitisk og kjenslevar konflikt – tilhøvet mellom palestinarar og jødar i staten Israel. Men ein gong: han kjem ned trygt att med begge beina på jorda. Og ikkje berre det: eg trur at dette må vere ei av dei viktigaste spaningsromanane som har kome i åra. Viktig avdi forfattaren har teke eit klårt standpunkt for dei undertrykte og utstøytte palestinarane og mot ein rasistisk sionist-politikk, som ser ut til å vere ein grunnpillar i staten Israel, og avdi han har vove ei spanande historie som gjev lesaren så vel underhaldning som innsikt.”

Tor K. Karlsen i Klassekampen

”Men leseren blir usikker når sunnheten kulminerer i en scene der Lev og hans kone opplever de voldsomste orgasmer mens de leser høyt for hverandre av Lenins skrifter….I det hele tatt synes jeg Hans Sandes hang til det selsomme tar overhånd (uten at det kommer noe særlig ut av det) i en bok som har elementer av bra fortellerkunst, og et stoff som er så interessant og aktuelt at den kunne ha appellert til mange lesere.”

Eiliv Eide i Bergens Tidende