LITA GRØN GRASBOK, Samlaget 1972.

Eg ville så gjerne ha noko friskt og saftig som eg kunne lese for mine eigne ungar. Det enda med at eg måtte skrive det sjølv. Jau då, det har gått bra både med ungane og barnedikta. Det vart ei diktsamling som femna om alt frå det nære og kjære til det opprørske.

Høgt oppi lufta er det kaldare enn kaldt
Midt inni jorda er det varmare enn varmt
Men her nedi graset er det akkurat så bra
at katten min og kan få sove

***

Lille Fille Sprett
som aldri åt seg mett
stal seg ei kake frå fru Pengerud sitt nett

Lille Fille Sprett
som aldri åt seg mett
blei kasta i fengsel og fekk gnaga på eit spett

Herr Nixon president
som alltid åt seg mett
bomba eit land han aldri hadde sett

Herr Nixon President
som alltid åt seg mett
fekk tusen digre kaker fordi han aldri hadde rett

***

Under juletreet låg
ein tynn og svolten gut
Han bad om litt brød
men pappa heiv han ut
Og mamma låste døra
og sa goddag goddag
no skal vi feire jula
og kose oss ilag

Referat frå rådsmøte i Norsk kulturråd 5. og 6.10.1972:

”Det Norske Samlaget søker kr 20 000 til billedboka ”Lita grøn grasbok” av Rasmus Lie og Tonje Strøm Aas. Marie L. Widnes Johansen: Hun viste til tekstene og mente enkelte av dem var så fæle at hun ikke ville bruke dem for sine egne barn. Dette er ikke den rette måten å lære barna om problemene i verden.”

Bull erklærte seg enig i Tordis Ørjaseters vurdering og hadde ingen betenkeligheter ved å gi tilskott. Det var ikke nok grunn til å avslå at man reagerte på enkelte vers.

Halldis Moren Vesaas viste til sin vaklende dissens i arbeidsutvalget, men sa hun var blitt sikrere på sitt votum etter å ha tenkt nærmere over saken og lest Tordis Ørjaseters uttalelse. Hun understreket at alle tekstene var av litterær kvalitet, selv om enkelte av dem var uheldige. Hun mente vi er for forsiktige med barnebøker og mente at var det noen som ville beskytte barna, så var det Egner, som i Barnebokutvalget hadde innstilt til bevilgning.

Eli Silseth støttet Halldis Moren Vesaas. Noen av tekstene er grove i kanten, men slik er livet. Hun minnet om ”Piken med svovelstikkene” og ”Jøden” som alle hadde lest som barn. De var like brutale. Det var disse tekstene som oppptok oss som barn. Barn forstår dem, og det kan kanskje føre til større moralsk bevissthet. Det er nettopp slike tekster barn husker senere i livet, for de kunne barn medoppleve. ”Pyntehistoriene” har vi glemt, de vonde historiene har gitt oss mer verdifullt enn skadelig. Hun understreket også sterkt at illustrasjonene i boka var gode.

Formannen (Leif Wilhelmsen) opprettholdt sitt votum fra arbeidsutvalgmøtet. Det er riktig at vi ikke kan sensurere bort virkeligheten, men når det gjelder små barn må vi i mange forhold opptre som formyndere. Det han reagerte mest på var indoktrineringa og den sadistiske gleden ved å gi barn sjokk. Heiberg støttet formannen. Han ville ikke gi sine barnebarn en slik bok. Bondevik støttet også formannen. Han godtok ikke som kunst det som ble slengt ut i denne boka. Det vil gi barn et inntrykk som de ikke tåler. Langslet var klar over at han ikke hadde stemmerett, men han ville i tilfelle ha stemt med formannen. Med fem mot fire stemmer ble søknaden avslått.”

Kritikarane skreiv:

”Avgjørelsen om Lita grøn grasbok” viser at det – vi gjentar – ennu – ikke helt har lykkes oppviglerne å ta makten i norsk kulturliv. Ennu er der en viss grense for den godfjottede hopp-med-mentaliteten, som i tilstrekkelig grad har gitt den suverene talentløshet dens ufattelige selvbevissthet og dens like ufattelige maktstilling i norsk litteratur. ”
Tønsbergs Blad

”Men ifølge Norges Kulturråd bør barna beskyttes mot verdens harde virkelighet som de voksne ikke makter å gjøre noe med. Rådets avslag er en hån mot foreldre som ønsker slik barnelitteratur. Men enda mer er rådets beslutning en klar politisk handling til støtte for våre borgerlige verdinormer”
Fred Harald Nilsen i Dagbladet

”Forfatteren av disse både poetisk og psykologisk ubegavede linjer ønsker å så hat i myke, musiske barnesinn, så de vokser opp med hat nok til å bombe et land de aldri har sett: Amerika. Det Norske Samlaget har gitt ham anledning til dette.”
Bodil Roald

”Lita grøn grasbok er attpåtil skrevet av en far som har funnet veien fram til barnesinnet i grenselandet mellom virkeligheten og barnets fantasi. Ikke våger vi å være så formastelige at vi vil antyde barnas reaksjon på en bok som Lita grøn grasbok. Men at et til de grader ærlig og vellykket forsøk på å skape en ”ny” barnelitteratur fortjener all mulig støtte – det er vi sikker på"
Truls Synnestvedt i Bergens Arbeiderblad

”Hadde vi tatt barna mer på alvor ville vi vunnet deres fortrolighet. Side opp og side ned kan vi sitere fra barnas eget vokabular. Rim og regler, smedevers og pornovers. Grove saker, og det heter barnekultur. Det er de lekene, sangene, versene som går i arv fra generasjon til generasjon og som formidles fra det eldre barnet til det yngre, enten vi liker det eller ikke. Vi kunne kanskje ved å gi ut bøker som både er engasjerenede, fordi de handler om ting barna kjenner til, om vår tid, og som dessuten er av kunstnerisk kvalitet, gi verdifull tilvekst til barnekulturen slik den eksisterer så godt den kan i vår knehøyde."
Elisabeth Armand i Arbeiderbladet

”Men på lengre sikt kunne vi kome til å fostre friare menneske gjennom bøker som denne. Det er vel det Kulturrådet har skjønt.”
Ingar Skrede i Dagbladet

Gyldendal fekk fleire brev frå lærarar, blant anna dette datert 27.11.1984, om eit nytt leseverk der det:”…er medteke eit dikt som heiter: Det kom ein engel. Dette diktet stansa meg, og det undra meg at det var teke med. Diktet har vore teke opp i lærarrådet i skulen der eg er tilsett. Eit einstemmig lærarråd uttalte seg om at dette diktet må skiftast ut med noko anna. Skulene har kristendomsundervisning. Der kjem også engel-englar inn i fleire tekstar. Dette diktet bryt ned den førestilling og respekt som ein ønskjer å skape av englar hos elevane.”