PLOMMETREET, Gyldendal 1984.

Kritikarane skreiv:

UHYGGELIG PLOMMETRE av Harald Flor og Tone Solberg i Dagbladet:

”Olav Hagens illustrasjoner bygger opp under uhyggestemningen i fortellingen. Han er realistisk i streken, makter ikke å løfte seg opp på fantasiplanet. Illustrasjonene blir en forsterkning av de groteske trekkene i teksten. I et par tilfeller er resultatet direkte ekkelt. Selv som voksen kjenner man grøsset nedover ryggen i tegningen av den kraftige grenen som vokser ut av guttungens munn. Like vondt er bildet hvor barken slites av ham. ”Ei sermekt biletbok for barn og vaksne om varme og fellesskap” heter det i reklameteksten. Selv opplever vi mest kuldegrøss, og vil i hvert fall sørge for å holde boka vekk fra ungene.”

Tormod Haugen gav tilsvar i Dagbladet under tittelen ”Spreng grensene!”:

”Gutten er et ensomt plommetre. Først når han møter varme og trygghet fra andre mennesker, tør han formidle sin historie. Og først i fellesskapet våger han å bli menneske igjen. Det er klart det gjør vondt å få barken revet av , klart det er grusomt å få trukket greinene ut av halsen, så veien til kommunikasjon åpnes igjen, selvfølgelig er det smerttefullt å få hogd av de klamrende røttene. Men alt dette er nødvendig for at gutten igjen skal bli et levende og fungerende menneske…. Å skrive om et så bredt følelsesregister som mulig har noe med tro på frihet å gjøre. I voksenlitteraturen har det alltid vært lov. I barneliteraturen har det ikke vært lov. Det er en rett denne litteraturen har tilkjempet seg. Det har på mange måter blåst en sterk og god vind over barnelitteraturen de siste åra. Åpningene i de strenge grensene er blitt stadig flere. De stirrende, voktende øynene har måttet blunke og vike til side.”

Helge Andersen i Aftenposten under tittelen ”Broer over litterære kløfter”:

”Det skremmende ved dem, for voksne, er kanskje at de nesten anarkistisk sprenger alle vedtatte grenser. En bok som Plommetreet sitter både i hodet og i mellomgulvet. Sande stoler på barnets evne til å oppleve verden som noe annet enn fastlåste grenser og barnets mulighet til å håndtere sin virkelighet, barnets behov for noe å erkjenne og oppleve igjennom.”

Boka fekk Kulturdepartementets pris for beste barnebok 1984.