PRINSEN PÅ ERTA OG ANDRE UROLEGE NATTPATTEDYR, noveller for ungdom, Gyldendal 1993

Kritikarane skreiv:

HANS SANDE KAN BEDRE av Linn Ullmann i Dagbladet

”Tekstene har til felles at de handler om å krysse grenser: mellom liv og død, virkelighet og eventyr, hannkjønn og hunnkjønn, menneske og dyr. Interessant nok.. Men verken språket eller tankene – som er bærere av novellene – er grensesprengende nok til at leseren beveges, Eventyr. Sandes interesse for folkeeventyrene kommer klart til uttrykk her, men ofte bryter han med den flytende og assosiative formen han legger opp til. Hva palestinernes kamp har å gjøre med H.C. Andersens ” Prinsessen på erten” – som tittelnovellen er bygd på – aner jeg ikke. Den moralske slutten kommer bare som et lite påheng, et godt poeng, men mangler rotfeste i teksten som helhet.”

VAKSEN KAR RIR UT I EVENTYRENES VERDEN av Henriette Five i Aftenposten.

Vendingen som denne novellen tar er såpass uforutsigbar at det ville være synd å røpe mer her. Men vi merker oss den politiske og engasjerte forfatteren Sande. Som han selv sier i et intrervju i Vinduet: ”- Eg vil forstyrre lesaren ved å ta inn det heilt konkrete. Nesten uansett, og sjølv om eg blir nøydd til å trekkje lesaren ut av den hjartegode stemninga han er komen i”. Fantasi og eventyr er fellesnevnere for flere av novellene, men samlinga består av mye mer enn referanser til våre folkeeventyr. I flere av historiene skifter personene identitet. De nærmer seg dyreriket. Forvandlingene. Som i Einebuaren: ”Den vinteren flytta han ut i fjøsen i lag med dyra. Den sommaren flytta dyra inn i huset i lag med han. Dei kom og gjekk som dei ville.” Forvandlingene skjer nesten uten motforestillinger fra hovedpersonenes side, som om de skulle ønske det selv. Eller drevet til det fordi den nye tilværelsen er å foretrekke. Vi kjenner igjen fra hans tidligere bøker, f. eks. ”Plommetreeet” (1984), forfatterens solidaritet med barna, de spesielle, de annerledes tenkende. Grotesk. Videre hans respekt for naturen. Det er her livet leves. Det er her livet endes. Boken er urovekkende og vond. Den er til tider grotesk. Men også humoristisk, ironisk og tankevekkende. Begrepet surrealisme er nærliggende å bruke.”